Myter om digitalisering i skolen

Myte nummer 1:

Dagens elever er mer digitalt kompetente enn gårsdagens, for ikke å snakke om voksne.

Nei, det går ikke an å generalisere aldergrupper på den måten. Det er grenseløst naivt å tro at folk, bare fordi de alltid har levd med digital teknologi i umiddelbar nærhet, behersker den. Det er urovekkende mange elever som er sinnsykt gode på å bruke et hav av skoletida på utenomfaglig aktivitet, og som mangler digital folkeskikk, sikkerhetsrutiner og bevissthet om hvor det blir av notater og oppgaver som de har jobbet med. For å nevne noe.

Og vet du hva? Andelen elever som er på et lavt digitalt mestringsnivå er minst like stor som andelen elever som er på et lavt mestringsnivå i lesing. Det er også ofte de samme elevene. Skolen har plikt til å by dem mer enn vi for øyeblikket gjør.

Myte nummer 2:

Elever må lese og jobbe med skolearbeid så mye som mulig på skjerm for å bli forberedt på arbeidslivet.

Nei, ikke veldig. Det er viktig å forberede elever på livet etter skolen, men skolens mandat er også opplæring. Elever leser og jobber i et digitalt grensesnitt så mye av skoletida at det som er viktig, er å legge mer til rette for analog lesing, særlig av lange og vanskelige tekster. Dette handler både om å berge konsentrasjon og leseforståelse.

Lesekompetansen har lenge vært under press. PISA-undersøkelser viser at elevers negative forhold til lesing går nedover og det i størst grad i land der teknologien er mest avansert og tilgjengelig i skolen, altså blant annet Norge.

I fjor publiserte en gruppe finske forskere resultater fra et studium der de søkte å forklare hvorfor finske elever har gjort det dårligere på samtlige PISA-prøver i seinere år. Når de sammenholdt resultatene med grad av digitalisert undervisning og elevenes selvrapporterte digitale ferdigheter, fant de dårligere skår blant dem som jobbet mest digitalt på skolen og enda dårligere om de opplevde seg digitalt kompetente.